I morgen! Jeg har sikkert overdrevet igjen — 180 tomatplanter er jo ikke et småprosjekt, det er mer sånn “jeg vurderer gårdsbruk”-nivå. Og likevel står jeg her, litt andpusten, men mest glad, med jord på hendene og et hode fullt av vårkaos og store grønne drømmer.

I år prøvde jeg en ny metode på noen av tomatene: jeg klemte stilken litt flat og snurret den rundt rota ved ompotting. Resultatet? Omtrent 50 planter så ut som de trengte akutt førstehjelp, og noen gikk dessverre rett i komposten. Heldigvis gjorde jeg ikke det med resten, så nå har jeg fortsatt 130 flotte planter som ser ut til å ha lyst til å leve sitt beste tomatliv.

Det er egentlig litt fascinerende hvor lett det er å bli overveldet i drivhuskroppen av egne ambisjoner. Tomatene er jo bare én del av alt som skal ut, og når alt samtidig vil bli gjort på en gang, er hemmeligheten nesten for enkel til å være sann: ta én plante om gangen, pust med magen, og nyt det som faktisk spirer. Litt ro, litt jord, litt kjærlighet — og plutselig blir det en dag i hagen i stedet for en kamp. <3

Tomatene skal dessuten bli ordentlig høye i år, kanskje nærmere to meter hvis sommeren spiller på lag. Derfor blir det armeringsjern og hyssing, og jeg kjenner allerede at dette er typen oppsett som ser litt proft ut helt til vinden kommer og minner meg på hvem som egentlig bestemmer.

I de nærmeste beddene hadde jeg tre planter i hvert, og det ble egentlig litt for tett. Nederst hadde jeg 40 planter i fjor, og i år sikter jeg på 32 — altså, tydeligvis en form for moderasjon etter hagedrevne standarder.

Og så er det jo ikke bare tomater her i verden. I kjøkkenhagen har de selvsådde hvite ananasjordbærene blitt skikkelig store, og de gir de mest fantastiske jordbærene jeg har smakt — fra juni til oktober. Jeg mener de heter alpine white strawberries, jeg har sådd røde også, forskjellen fra vanlige jordbær er sammen og at de produserer hele sommeren og så er de mye mindre.

De første aspargesene har også tittet opp, og det er noe med akkurat det øyeblikket som får hele hagen til å kjennes levende på en nesten høytidelig måte.

Jeg har jo også jordbær, morbær, purre, hvitløk, rødbeter, gressløk, druer, kivibær og masse bønner der ute, pluss en liten botanisk overraskelse jeg faktisk ikke husker hva er.

Druene er en supersøt, steinfri sort, og jeg er veldig spent på dem.

Og bønnene? De får sitt eget klatrestativ, for noen av dem har helt tydelig ambisjoner om å bli flere meter lange. Resten er buskbønner og nøyer seg heldigvis med en mer beskjeden livsstil.

Morbæret er årets nye kjærlighet i hagen, og min heter Mulle. Jeg liker egentlig allerede navnet mer enn mange andre planter fortjener. De blir nesten svarte når de er helt modne, og da er de saftige, søte og dype i smaken, med den der rare følelsen av at naturen har vært ekstra sjenerøs. Det er jo hyggelig at noe både kan være vakkert, godt og fullt av gode ting samtidig — nesten urettferdig egentlig.

Og så kom den lille lykkebomben: jeg så kivibærknopper og ble så glad at jeg nesten hylte høyt.

Det er bare ett lite aber, og det er at hannplanten ikke har fått blomsterknopper ennå. Uten dem blir det jo ingen kivibær, så nå krysser jeg alt jeg har for at han bare er litt treig, og ikke fullstendig uinteressert i jobben sin.

I de tre nederste hyllene står de pjuskete tomatene med flat stilk og prøver å finne tilbake til seg selv. Noen var dessverre døde, så de fikk gå videre til kompostens store fellesskap. Resten får stå litt til og bevise om de har mer å gi.

Her står hellig basilikum, søtpotet og vanlig basilikum, og bare det høres ut som en ganske fin livsfilosofi.

Det er også mye som skjer i det små akkurat nå: haugevis av bønner spirer, kivibuskene ser lovende ut, agurk, melon, basilikum og meterbønner gjør sitt beste, og det er enda flere tørkebønner på gang. Jeg slang til og med en neve kjempesolsikker oppi et kar, bare fordi jeg tydeligvis ikke har lært noe om plassmangel.

Pipeløken er fantastisk i år,

epleblomsten er helt nydelig, Blå Kongo-potetene er på plass, og så kom det en pakke i posten med helt perfekt timing.

Og kanskje er det egentlig akkurat det hagen handler om: litt for mye, litt for tett, litt pjusk, litt magi, og masse håp. Man starter dagen med planer om å få orden på alt, og ender med å stå og smile av blomster, spirer, støv, jord og det faktum at livet stadig insisterer på å bli større enn man hadde tenkt. Det er travelt, ja — men det er også veldig, veldig fint.