Kontrakten er brutt: Hvem skal redde deg når systemet svikter?

Vi har blitt oppdratt til å tro på en uskreven kontrakt: Gjør plikten din, betal din skatt, og følg reglene. Til gjengjeld skal samfunnet fange deg opp den dagen du blir gammel, syk og sliten.

Det er på tide å våkne opp. Den kontrakten eksisterer ikke lenger.

Sannheten er rå og ubehagelig: Det moderne velferdssystemet er i ferd med å knele under sin egen vekt. I det øyeblikket du slutter å produsere økonomisk overskudd, går du fra å være en verdsatt ressurs til å bli en rød utgiftspost på et allerede bunnskrapt kommunebudsjett. Du blir et nummer i en Excel-protokoll. Og hvis du tror systemet har en magisk plan for å redde deg, har du ikke fulgt med de siste årene.

Varselspolene vi valgte å overse

Hvis du tviler på hvor skjør tryggheten vår faktisk er, behøver du bare å se på hvordan de mest sårbare har hatt det under de siste årene med krise.

Under pandemien så vi konturene av et system i panikk. Offentlige rapporter har i ettertid dokumentert det ingen turte å si høyt da det sto på: Alvorlig syke eldre ble i altfor stor grad avskrevet på sykehjemmene i stedet for å få sykehusplass, for å skjerme kapasiteten. Det handlet ikke om ondskap, men om noe nesten mer skremmende: En kald, systemisk prioritering.

Gå inn på et hvilket som helst sykehus eller sykehjem i dag. Korridorene er fulle, og helsearbeiderne løper så fort at de knapt rekker å se pasientene i øynene. Dette er ikke de ansattes feil – de gjør en heroisk innsats – det er strukturen som svikter. Eldre, forvirrede mennesker blir liggende som “utskrivningsklare” pakkeposter, sendt frem og tilbake mellom stat og kommune fordi systemet er rigget for logistikk, ikke for verdighet.

Når systemet er i ferd med å gå tomt for både penger og varme, ser vi det først i de samtalene ingen vil snakke høyt om. Eldre og pårørende opplever i dag et subtilt, men iskaldt press til å skrive under på at de ikke vil bli gjenopplivet om hjertet stopper. Det pakkes inn i medisinske advarsler om brukne ribbein og smerte, men det er umulig å ikke stille det brennende spørsmålet: Gjør systemet dette for å beskytte den gamles verdighet – eller gjør de det for å beskytte et bunnskrapt budsjett mot en kostbar intensivbehandling?

Det er her systemet gjør sin største og mest skremmende feilvurdering: De ser på fødselsattesten i stedet for mennesket. Statistikken viser at en sprek 80-åring som faller om, har gode sjanser til å vende tilbake til et verdig og godt liv hvis de får hjelp. Likevel opplever oppegående eldre at det settes et “minus” i journalen deres på autopilot. Når helsevesenet har dårlig tid, blir alderdommen behandlet som en diagnose i seg selv – og da risikerer vi at liv som kunne vært reddet, blir valgt bort for å spare plass

Den usynlige fellen: Livsstil som milliardbutikk

Hvordan havnet vi i en situasjon der vi er sykere, mer stressa og mer avhengige enn noen gang? Svaret ligger i hvordan samfunnet vårt er skrudd sammen økonomisk.

Vi lever i en kultur der ultraprosessert mat, billige kalorier og stressende hverdager er normen. Det er ekstremt lønnsomt for matvaregigantene at vi kjøper mat som stiver av blodårene og skaper kroniske betennelser i kroppen.

Når regningen for denne livsstilen forfaller i 50-årene – i form av høyt blodtrykk, diabetes og slitasje osv – står en annen gigant klar: Legemiddelindustrien.

La oss være ærlige: Kommersielle selskaper tjener ikke penger på at du er 100 % frisk og symptomfri. De tjener penger på å holde deg stabil. De vil ha deg på en livslang diett av piller som demper symptomene, uten at rotproblemet noen gang fikses. Resultatet? Kroppen din blir en slagmark der én industri planter sykdommen, og en annen høster abonnementsinntektene på behandlingen.

Eldrebølgen og inflasjonen: Det store regnestykket som ikke går opp

Norge står overfor en demografisk tsunami. Vi blir voldsomt mange flere eldre, og det blir dramatisk færre yrkesaktive til å betale for gildet. Samtidig spiser inflasjonen opp kjøpekraften og verdien av de pengene du har slitt for gjennom et helt liv.

Når staten må prioritere mellom stramme budsjetter, internasjonale forpliktelser og din verdighet på sykehjemmet, hvem tror du taper?

Det er her mange har begynt å lete etter en nødutgang. Det er en grunn til at alternative økonomiske systemer, desentralisert teknologi og kryptovaluta vokser frem. Det handler ikke nødvendigvis om et ønske om kjappe penger, men om et desperat behov for å koble seg av et system som virker rigget mot enkeltmennesket. Folk vil eie sine egne verdier og sin egen fremtid, beskyttet mot inflasjon og politisk vilkårlighet. (Men husk: Ingen teknologi fikser helsa di, og økonomisk uavhengighet krever at du setter deg grundig inn i risikoen før du satser sparepengene).

Ingen av oss har stemt for dette

Når satt vi rundt kjøkkenbordet og ble enige om at det var dette samfunnet vi ønsket oss? Aldri. Vi har aldri eksplisitt valgt et samfunn som fôrer oss med mat som gjør oss syke, medisinerer oss for å holde oss gående, og setter oss på venterommet når vi ikke lenger produserer skattekroner.

Men ved å være passive, har vi godkjent det likevel.

Det er på tide å si stopp. Det er på tide å ta tilbake kontrollen. Det handler om hva du putter i kroppen din i dag. Det handler om hvordan vi krever at foreldrene våre – og etter hvert vi selv – skal behandles. Og det handler om å bygge en personlig og økonomisk robusthet som gjør at du ikke er prisgitt et system som er i ferd med å gå tom for både penger og varme.

Hvis ikke du tar ansvar for din egen alderdom og frihet, er det ingen andre som kommer til å gjøre det for deg.

Olivenolje-magi og dørklokke-ender i Little Eden 🌿🦆

Det er en sånn type dag her i Little Eden (jeg kaller hagen vår det siden jeg har adoptert Back to Edens måte å dyrke med woodchips).

Akkurat nå sitter jeg inne og ser ut på en hage som formelig damper. Det regner, men luften er helt fløyelsmyk og varm. Sola titter fram med jevne mellomrom, blinker lurt til meg og hvisker «kom ut da» – men det er en felle! Det er akkurat som om regnet jakter på meg i dag; i det sekundet jeg setter foten over dørterskelen, åpner himmelen seg og det høljer ned. Men vet du hva? Det gjør ingenting. Hagen elsker det, og det gjør egentlig jeg også. Mine 150 tomater trenger vann og jeg liker ikke vanne 🙂 Heldige meg <3

Dagen min startet uansett lenge før regnet fant ut at det skulle begynne å jage meg. Allerede klokken sju i morges satt jeg ute. Det er noe helt magisk med det tidlige morgenlyset, og det er faktisk ikke bare vakkert – det er ren medisin for kroppen. Når vi kommer oss ut akkurat i det sola stiger, blir vi badet i det naturlige, røde og nær-infrarøde lyset. Dette morgenlyset er helt fantastisk for helsen vår; det penetrerer dypt inn i cellene, stimulerer mitokondriene (cellenes små kraftverk) til å produsere energi, og hjelper til med å stille inn den biologiske klokken vår for kvelden. Å få med seg dette røde lyset klokken sju gir en dyp følelse av ro og energi som varer hele dagen. Det er som å gi cellene en varm klem før hverdagen starter.

De flerårige valmuene gjør også sitt beste for å dominere; de sprer seg villig med rotskudd, og selv om de krever litt disiplin, er de så fantastisk vakre når de bretter ut kronbladene sine.

Og det trengtes litt ekstra energi i dag, for jeg måtte bort og ha en alvorsprat med ferskentreet mitt. Helt ærlig, det har sett fullstendig dødt ut i hele vår. Bare en tørr, grå pinne som har stått der og stura.

Jeg hadde nesten gitt opp håpet, men i dag bøyde jeg meg helt ned for en siste sjekk – og gjet hva? Helt nede på stammen, nesten gjemt, oppdaget jeg ett eneste, bittelite, lysegrønt blad. Det er et mirakel! Det minner meg om hvorfor jeg elsker hagearbeid; livet finner alltid en vei, selv når alt ser som mest håpløst ut.

Inne i drivhuset har det vært full produksjon mellom regnbygene i dag. Jeg har fått sådd en herlig miks av gulbeter og rødbeter. Det ble i underkant av 50 plugger til slutt, og jeg har lagt tre frø i hver eneste plugg. Tanken på de fargerike, søte betene som skal vokse til utover sommeren gjør meg helt varm om hjertet.

Det dufter fantastisk timotei i hele drivhuset, det er som en drøm å være der, topper plantekassene med timoteihøy hvert år, det holder lengre på vannet og gir en duft som jeg gleder meg til hvert år

Men dagens virkelige høydepunkt? Det var en enslig, perfekt liten asparges som sto og struttet i grønnsaksbedet. Den rakk aldri å se innsiden av et kjøkken, for den er i magen min akkurat nå.

Jeg knakk den av og spiste den rå, rett der og da. Åh, det smakte rett og slett himmelrike! Sprø, søt og full av smaken av ekte sommermagi.

Ellers begynner det virkelig å fylles opp rundt om på tomta her. Tomatene har for alvor tatt over, og jeg tror jeg har sikkert 150 stykker fordelt på spennende plasser og kriker og kroker. 

Også må jeg fortelle om jordbærene! Jeg har en helt spesiell kjærlighet for månedsjordbær – alpine strawberries. De begynner å produsere nå veldig snart, og de holder det gående uavbrutt gjennom hele sommeren, helt til frosten kommer i oktober! Jeg har de spennende hvite som smaker litt som en tropisk blanding av jordbær og ananas, og så har jeg de klassiske røde som jeg har sådd fra frø i år. Det å kunne rusle rundt og plukke solvarme hage-smågodt i månedsvis er den ultimate luksus.

De er i jorda, i kasser og overalt på tomta, noe til oss noe til dyrene som hopper rundt her <3

Når man pusler mye ute i hagen og tenker på ren mat, blir man også automatisk litt opptatt av hva man putter i kroppen ellers. Jeg har gjort mye research i det siste på en olivenolje jeg har plukket meg ut og som jeg skal teste veldig snart: Monini GranFruttato. Jeg har ikke rukket å smake på den helt ennå, men jeg har satt den øverst på handlelisten min, og her er grunnen til at jeg mener vi bør teste den:

Når man snakker om medisinsk testing av olivenolje, handler alt om polyfenoler – de kraftige antioksidantene som beskytter hjertet og demper betennelser. Mange av de oljene som brukes i kliniske studier har et skyhøyt innhold av disse stoffene, men de koster ofte en liten formue og selges nesten som medisin på apotek. Monini GranFruttato er laget på tidlig-høstede, italienske oliven, noe som gjør at den er stappfull av de samme sunne polyfenolene. Den skal visstnok ha en herlig, litt bitter og pepret ettersmak nettopp på grunn av dette. Det fantastiske er at den er mye rimeligere enn de mest eksklusive “medisinske” oljene på markedet. Du finner den ikke på Meny, men jeg tror de har den på Oda, i Sverige, og helt sikkert andre gode steder. Det å få medisinsk kvalitet til en helt vanlig hverdagspris gjør at jeg gleder meg utrolig mye til å teste den ut over salatene mine framover! Jeg har brukt bra olivenoljer hele tiden og det kommer jeg til å fortsette med <3

Mens jeg sitter her inne og planlegger neste handletur, kan jeg uansett ikke drøye det for lenge før jeg må trosse regnet. Vi har nemlig fått noen faste, trofaste hagegjester som krever sin oppmerksomhet hver eneste dag: stokkendene!

De har gjort Little Eden til sitt faste stoppested, og vi mater dem trofast hver dag. De har blitt så utrolig tamme at det nesten er litt komisk. De viser absolutt ingen frykt lenger, og hvis vi er ørlite grann for treige med å komme ut med maten om morgenen, vagger de demonstrativt helt opp til inngangsdøra for å si ifra! De står bokstavelig talt på trappa og letter på hodet som om de lurer på hvor i all verden serveringen blir av. Det hadde oppriktig talt ikke forundret meg om de en vakker dag bare strekker seg opp og ringer på dørklokka! Det gir en helt egen, hjertevarm ro å ha det levende dyrelivet så tett på seg, selv om de har begynt å oppføre seg som små, fjærklledde sjefer.

Kivibuskene(til høyre) er hann og hunnplanter, jeg har også en som er selvfertil:

Midt oppi all denne hageidyllen og andematingen har hverdagen banket på også. Vi har vært så utrolig heldige å få låne et ordentlig stillas, for huset må males. Jeg skal være helt ærlig med dere: Jeg gleder meg overhode ikke. Tanken på timer med malerkost og høydeskrekk frister lite når hagen kaller, men det må gjøres, og vi sparer heldigvis mye på å gjøre det selv.

Nå trommer regnet tungt mot taket igjen, og jeg skal krype opp i sofaen med en varm kopp kaffe med en melkeskvett, lukke øynene og drømme om ferskenblader, søte tomater og smaken av rå asparges.

I dag skal jeg plante ut bønner, tørkebønner og trene med gutta, ingen store planer eller jo det blir jo filmkveld også

Gresset må klippes(men ikke i dag) og bananpalmen har endelig kommet i hagejord, den ser litt slækk ut men jeg vet den kommer til å trives, kanskje blir det bananer i år?

Tusen takk for at du titter innom min lille hageverden. Ta vare på deg selv, husk å fange det magiske morgenlyset hvis du kan, og finn glede i de bittelå grønne miraklene rundt deg.

De varmeste hageklemmer fra, Little Eden 💚

Tomatplantedag!

I morgen! Jeg har sikkert overdrevet igjen — 180 tomatplanter er jo ikke et småprosjekt, det er mer sånn “jeg vurderer gårdsbruk”-nivå. Og likevel står jeg her, litt andpusten, men mest glad, med jord på hendene og et hode fullt av vårkaos og store grønne drømmer.

I år prøvde jeg en ny metode på noen av tomatene: jeg klemte stilken litt flat og snurret den rundt rota ved ompotting. Resultatet? Omtrent 50 planter så ut som de trengte akutt førstehjelp, og noen gikk dessverre rett i komposten. Heldigvis gjorde jeg ikke det med resten, så nå har jeg fortsatt 130 flotte planter som ser ut til å ha lyst til å leve sitt beste tomatliv.

Det er egentlig litt fascinerende hvor lett det er å bli overveldet i drivhuskroppen av egne ambisjoner. Tomatene er jo bare én del av alt som skal ut, og når alt samtidig vil bli gjort på en gang, er hemmeligheten nesten for enkel til å være sann: ta én plante om gangen, pust med magen, og nyt det som faktisk spirer. Litt ro, litt jord, litt kjærlighet — og plutselig blir det en dag i hagen i stedet for en kamp. <3

Tomatene skal dessuten bli ordentlig høye i år, kanskje nærmere to meter hvis sommeren spiller på lag. Derfor blir det armeringsjern og hyssing, og jeg kjenner allerede at dette er typen oppsett som ser litt proft ut helt til vinden kommer og minner meg på hvem som egentlig bestemmer.

I de nærmeste beddene hadde jeg tre planter i hvert, og det ble egentlig litt for tett. Nederst hadde jeg 40 planter i fjor, og i år sikter jeg på 32 — altså, tydeligvis en form for moderasjon etter hagedrevne standarder.

Og så er det jo ikke bare tomater her i verden. I kjøkkenhagen har de selvsådde hvite ananasjordbærene blitt skikkelig store, og de gir de mest fantastiske jordbærene jeg har smakt — fra juni til oktober. Jeg mener de heter alpine white strawberries, jeg har sådd røde også, forskjellen fra vanlige jordbær er sammen og at de produserer hele sommeren og så er de mye mindre.

 

De første aspargesene har også tittet opp, og det er noe med akkurat det øyeblikket som får hele hagen til å kjennes levende på en nesten høytidelig måte.

Jeg har jo også jordbær, morbær, purre, hvitløk, rødbeter, gressløk, druer, kivibær og masse bønner der ute, pluss en liten botanisk overraskelse jeg faktisk ikke husker hva er.

Druene er en supersøt, steinfri sort, og jeg er veldig spent på dem.

Og bønnene? De får sitt eget klatrestativ, for noen av dem har helt tydelig ambisjoner om å bli flere meter lange. Resten er buskbønner og nøyer seg heldigvis med en mer beskjeden livsstil.

Morbæret er årets nye kjærlighet i hagen, og min heter Mulle. Jeg liker egentlig allerede navnet mer enn mange andre planter fortjener. De blir nesten svarte når de er helt modne, og da er de saftige, søte og dype i smaken, med den der rare følelsen av at naturen har vært ekstra sjenerøs. Det er jo hyggelig at noe både kan være vakkert, godt og fullt av gode ting samtidig — nesten urettferdig egentlig.

Og så kom den lille lykkebomben: jeg så kivibærknopper og ble så glad at jeg nesten hylte høyt.

Det er bare ett lite aber, og det er at hannplanten ikke har fått blomsterknopper ennå. Uten dem blir det jo ingen kivibær, så nå krysser jeg alt jeg har for at han bare er litt treig, og ikke fullstendig uinteressert i jobben sin.

I de tre nederste hyllene står de pjuskete tomatene med flat stilk og prøver å finne tilbake til seg selv. Noen var dessverre døde, så de fikk gå videre til kompostens store fellesskap. Resten får stå litt til og bevise om de har mer å gi.

 

Her står hellig basilikum, søtpotet og vanlig basilikum, og bare det høres ut som en ganske fin livsfilosofi.

Det er også mye som skjer i det små akkurat nå: haugevis av bønner spirer, kivibuskene ser lovende ut, agurk, melon, basilikum og meterbønner gjør sitt beste, og det er enda flere tørkebønner på gang. Jeg slang til og med en neve kjempesolsikker oppi et kar, bare fordi jeg tydeligvis ikke har lært noe om plassmangel.

Pipeløken er fantastisk i år,

epleblomsten er helt nydelig, Blå Kongo-potetene er på plass, og så kom det en pakke i posten med helt perfekt timing.

Blå Kongo potet i bøtter:

Og kanskje er det egentlig akkurat det hagen handler om: litt for mye, litt for tett, litt pjusk, litt magi, og masse håp. Man starter dagen med planer om å få orden på alt, og ender med å stå og smile av blomster, spirer, støv, jord og det faktum at livet stadig insisterer på å bli større enn man hadde tenkt. Det er travelt, ja — men det er også veldig, veldig fint.

 

Det er ikke lov å være så dum!

Hei på dere

For en uke, og det er ikke av de aller beste sålangt vil jeg påstå!

Vi spoler tilbake 9 dager. Påske, hjemmelagd pizza, kolibriegg og ungene hjemme. Det blir ikke bedre enn det! <3

Og da det ikke kunne bli bedre dro vi på nattpaddle (en slags tennis) SkjitGØY!

Det er noe så fantastisk å trimme hele kroppen og ikke legge merke til den trimdelen for man koser seg så mye, det som ikke var så fantastisk var formen etterpå. Trodde først jeg var blitt skikkelig støl og så kom høy feber og etter 2 dager: prikker!

Aner ikke hva det er med meg og prikker men det er som prikker liker meg ekstra godt. Dårlige nyheten er at vond kropp+ høy feber og prikker= lege og det passet skikkelig dårlig fordi jeg har sluttet med leger, enda så godt som jeg liker dem

Gjett en gang hvem som fikk så mange blodprøver at jeg var som en lekk sil etterpå!

Ble videresendt rett inn på akuttmottaket på Ahus og der var jeg ikke mer enn 10 sekunder før jeg ble lagt i en seng og puttet inn på et rom. Gitaristen ble veldig opptatt med å parkere bilen, luringen! Han er en av de smarteste jeg vet <3 Jeg derimot burde hatt den ene hjerncella i aktivitet og ikke på påskeferie.

Min plan var å få en pille (gjerne med sukkercoating og litt god smak) og dra hjem.

Ikke mye slår en iskald dyne som dufter sommerblomster og kald drikke i sin engen seng når formen er skikkelig fallene og en sukkercoatet pille som fikser alt!

Burde ha skjønt tegninga men til mitt forsvar hvis topp form er 10 var formen min ca -8

Au:

Veneflon har nå fått nytt navn: uvenneflon

Da denne kom inn og jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk forlate rommet:

skjønte tilogmed jeg at det var ugler i musa. Prøv å ta en urinprøve med form på -8 på den stolen der med folk som kommer og går ut og inn av rommet i romdrakter, ikke lett men det gikk.

Vannkopper! Visste ikke at man kunne bli så dårlig av vannkopper og så eksploderte kroppen i prikker, sikkert 2000, legen ville ta bilder for jeg tror ikke engang han hadde sett så mange prikker på en gang. Henger nok nå innrammet på en vegg der inne, 1. plass i antall prikker. Greit å vinne noe 🙂

Ble lagt på smitterom med slusesystem. Fantastiske folk som jobber der, de var så fine <3 Fikk sånn snor jeg kunne ringe i om jeg behøvde noe, skikkelig luksus! Vurderer en slik hjemme også 😀 Uheldigvis var formen så dårlig at jeg ikke klarte å ringe noe særlig i den.

Nå skulle jeg lagt med et bilde av hvordan jeg ser ut, men jeg lover, det hadde ikke blitt nattesøvn fremover. De sier man ikke kan få vannkopper 2 gager, men jeg er untaket(hadde det da jeg var 6) Prikker inni ørene, inni munne, hodebunnen og hele kroppen eneste stedet på meg uten er under beina og det er bra for det er ikke gøy å gå på bobleplast som brister! Noen som trenger stand in i en skrekkfilm så er jeg klar.

Well, formen er bedre, gitaristen skjønte at han kom til å bli innelåst sammen med meg om han ble med, i alle fall nå er jeg hjemme, stokkendene er tilbake, fuglene synger, tomatplantene ser ikke friske ut de heller men dagen ligger foran meg som et gyldent lerret og livet er fantastisk fint. Nå er det bare å ta det helt med ro å bli helt frisk Håper du ikke har prikker <3

Gjenbruksprikkebilde:

Hvor lenge er det før prikkene blir vekk?

NÅR SØTPOTETEN VÅGER SEG UT – SMÅ MIRAKLER I VINDUSKARMEN

 

Det er en helt egen type lykke når våren ikke bare står i kalenderen, men begynner å røre på seg i vinduskarmen.
Når jorda i pottene ser mørkere ut enn vinteren ute, og noe der nede faktisk har tenkt å bli til noe.
I år har jeg fått en ny vårforelskelse: søtpotet.

To sorter, to historier


Jeg har to søtpoteter i sving i år.
En fra gårdsbutikken, solid og traust, litt sånn “oppvokst på bygda og klar for å gjøre jobben”.
Og så en fra butikken, lilla utenpå, hvit inni og helt uanstendig god på smak.
Den siste er så god at jeg nesten føler jeg jukser når jeg spiser den.

Begge har fått æresplass i vinduskarmen.
Jeg la dem på en seng av jord, så kan de begynne å produserer planter som heter slips. Jeg har prøvd søtpotet to ganger før. De ble små, nesten så jeg lurte på om de var mer sjel enn søtpotet. Men alle gode ting er tre, sier de. Denne gangen har jeg to sorter, litt mer tålmodighet og en magefølelse på at det er nå det virkelig løsner. Kanskje blir det ikke perfekte Instagram‑poteter i år heller, men det blir min tredje runde med håp i jorda – og det i seg selv kjennes ganske stort.
Tagetesene har begynt å spire de også –lykke:


Plutselig sitter jeg og planlegger bed og potter og “hvor i all verden skal jeg gjøre av alt dette hvis det faktisk funker?”.

Det er sol og jeg kan kjenne med ene kinnet mot sola at den varmer og jeg kjenner skikkelig etter 🙂
I dag kjennes det som vår.


Været har lovet å skjerpe seg, det står “mildere og sol” på værmeldinga, og jeg velger å tro på det.
Kaffen smaker ekstra nykvernet, og jeg tar meg i å stå midt på stuegulvet og bare høre etter:
Drypp fra taket, fugler som har glemt at det fortsatt kan komme snø.

Tomatene ligger fortsatt og later som ingenting, selv om jeg går forbi flere ganger om dagen og liksom bare
“Hallo? Nå kan dere godt begynne å spire altså. Det er trygt. Jeg har planlagt egne vindusplasser til dere og greier.”
Men de tar den tiden de tar.
Tomatfrø har sin egen kalender, det er ikke sikkert de har fått med seg at jeg er utålmodig, og såklart kommer litt krisetanker, enn om bare hver femte frø spirer og kanskje får jeg sykdom på tomatplantene og må dele en tomat i flere deler for å ha i noen dager…kanskje jeg burde så noen frø til? Noen frø kan jo fort bli 100 til og det er for mye for hvemsomhelst, allerede er jeg jo et mellomstort gartneri når det kommer til å så tomater. Jeg gir de noen dager til på å spire men da er også grensa nådd for min tålmodighet 🙂

 

Små prosjekter, store gleder
I år har jeg bestemt meg for at prosjektene skal være små nok til at jeg faktisk kan fullføre dem (sa hun optimistisk med 150 tomatfrø sådd og kanskje 100 til haha).
Jeg har stiklinger av druer og kiwibær plantet litt her og der i hagen, uten noen form for plan – de ser ut som et band som har kommet for tidlig til lydsjekk og bare står og henger.
Så planen er:

– å lage støtte til druer og kiwibær
– å lage ett (ok, MAX to) nye bed
– å prøve søtpotet, helt på ordentlig, ikke bare som romantisk idé på YouTube

Jeg vet allerede at jeg kommer til å gå meg bort underveis.
Jeg kommer til å få en genial idé om noen(les. mange bønner, en solsikke eller hundreogtre, og et eller annet prosjekt med gjenbruk som involverer planker jeg ikke har.
Men det er greit. Våren er til for sånne omveier.

Når verden er mye
Det er mye rart der ute nå.
Avisforsider, strømpriser, folk som roper høyt om alt som kan gå galt.
Det er lett å føle seg liten og litt hjelpeløs i alt bråket.

 

Men akkurat i det øyeblikket jeg står med en søtpotet i hånda, legger de på en seng av jord og vanner,
da blir verden veldig enkel og fin.


Det er bare meg, denne rare knollen, og håpet om at den vil sende ut grønne skudd og en dag fylle jorda med mat.
Det er ikke løsningen på alt, men det er en liten, stille protest mot alt som er skummelt:
Jeg velger å tro på at det kommer gode dager.
Jeg velger å plante noe som ikke finnes ennå.

De usynlige jubeløyeblikkene
Det kommer til å skje ting i vår som ingen andre enn du ser.
Ingen kommer til å applaudere når du:

– ser de første millimeterne med grønt stikke opp av jorda
– oppdager at søtpoteten din faktisk har fått røtter
– tar en slurk kaffe og innser at du står og smiler til en potte

Men det er akkurat de øyeblikkene som gjør dagene store.
De ser små ut, nesten usynlige, men inni deg føles de som fyrverkeri.
Du vet, den følelsen av: “Jeg fikk det til. Litt. I alle fall nok til at det ga mening.”

Hvis du også venter
Hvis du også går og kikker på potter som ser helt døde ut.
Hvis du også lurer på om du har tatt i litt hardt med antall frø.
Hvis du også har kjøpt “bare én ekstra” søtpotet, tomatsort eller frøpose fordi den så for god ut til å la være:

Da er du i godt selskap.

Dette er tiden for:

– å kjenne at kaffen lukter ekstra godt fordi du drikker den ved siden av spirer
– å ta bilder av små grønne ting som om de var superstjerner
– å drømme litt for stort om sommer
– å planlegge mer enn du egentlig har plass til

Og når den dagen kommer at søtpotetplanten din står ute i sola,
eller når den første tomatspiren endelig vinker til deg gjennom plastlokket,
da kjennes det ut som om verden har blitt bittelitt bedre.
Ikke fordi alt er ordnet, men fordi du plantet et lite stykke framtid i en neve jord og sa:

“Her. Her skal det få lov til å bli noe.”

De beste dagene ligger ikke bare framfor oss i kalenderen.
Noen av dem står allerede og spirer i vinduskarmen.

Migrene, kolibriegg og tomatkaos: slik reddet jeg dagen <3

I dag beviste jeg nok en gang at livet er et regnskap – bare med veldig dårlig budsjettkontroll.

Migrenemorgen og olympisk spy-øvelse

Dagen startet med migrene av den typen hvor hjernen føles for liten for hodeskallen og lyset fra mobilen er nok til å kvalifisere som torturmetode.
Kroppen tok det hele et steg videre og gikk rett over i olympisk spy-øvelse, så da sto jeg der både blek, svett, og med følelsen av å ha fått jumboplass i livet før klokka var 07.00.

På dette tidspunktet kunne de fleste sagt: Jaja, denne dagen er ødelagt.
Jeg derimot, regnskapsfører av kos og ubehag, bestemte meg for at dette bare betydde én ting: Nå må det fylles på med gode ting. Mye. Overdrevent mye. Det er sånn livet og dagene blir bra 😀

Når livet suger: så tomater

Så jeg gikk løs på frøposene, endatil jeg var fast bestemt på den 20. mars klokken 12 00 Sharp, drastiske tiltak måtte til

Planen var noen få brett med tomat. Litt sånn rolig og (u)fornuftig som jeg pleier.
Resultatet: et sted mellom 140–200 tomatfrø.

Jeg aner ikke helt når det tippet over fra koselig hagehobby til full vegetabilsk galskap, men jeg tror det var rundt frø nummer 80. (Gitaristen kommer til å få det vi kaller sponk på nordnorsk, heldigvis ser det ikke ut som alt for mye, verre når alt skal i hver sin større potte, noen som har en oppvarmet vinterhage jeg kan flytte inn i?)

Som om ikke det var nok, slang jeg på 80 tagetes også, bare for å virkelig gni optimisme inn i dagen.
Basilikum ble bredsådd, så nå har jeg egentlig sådd en fremtidig pesto-fabrikk.
Og litt persille, fordi man må jo ha noe å strø på toppen når man sitter der i august og later som dette var en gjennomtenkt plan hele tiden.

Årets tomat-morsomhet: Sweet Pea Currant

Midt i frøkaoset oppdaget jeg at jeg i år har kjøpt en frøpakke som er direkte farlig for folk uten selvkontroll: Sweet Pea Currant-tomat.
Dette er ikke en tomat, dette er et prosjekt.

Denne sorten er en vill liten rød currant-tomat som kan produsere bokstavelig talt tusenvis av bittesmå frukter på én plante, på lange klaser fulle av ørsmå, søte tomatperler.
Plantene er indeterminate, altså de bare fortsetter og fortsetter som en hyperaktiv gitarist som nekter å gi seg med soloen. Jeg planta 8 frø av den så jeg begynte å ringe febrilsk rundt til englebasser, jeg behøver ikke 8!

De bittesmå rubinrøde miniminitomatene, henger i tette klaser og smaker intenst søtt – flere beskriver smaken som full av kompleks, nesten vinaktig aroma i miniatyrformat.
Sorten bruker rundt 75–80 dager fra utplanting, og så bare kjører den på, og forskjellige frøkilder skriver at den kan gi tusenvis av tomater per plante og bærer lenge gjennom sesongen.

Med andre ord: Jeg har frivillig invitert en produktiv, kaotisk tomat-sverm inn i livet mitt.
Målet er at den skal produsere fra midten av juli og helt til frosten sier nå er det nok, sånn at jeg kan stå i regnjakke i oktober og fortsatt plukke mikrotomater fra en busk som ikke har hørt om ordet slutt.

De gylne fire frøene

Midt i hele frøfesten kom jeg på en liten gul tomat jeg spiste i høst, så søt og god at den egentlig burde hatt egen fanklubb.
Problemet: jeg hadde bare fire frø igjen. To Golden King og to Golden Queen.

Golden King (ofte solgt som Golden King of Siberia) er egentlig ikke en liten tomat i det hele tatt, men en stor, gul oxheart-type med myk gul hud, mild og søt smak og kjøttfulle frukter som kan bli skikkelig svære.
Golden Queen er en gammel heirloom-sort med runde, gyldne gule tomater, tynn skall og mild, fruktig og aromatisk smak – perfekt som salattomat når man vil være litt fancy uten å gjøre noe som helst avansert.

Så der satt jeg og nørdet på fire frø som om de var gullbarrer.
Hvis alle fire spirer, kommer jeg til å føle meg som vinneren av livet. Hvis ingen spirer, kommer jeg til å skylde på migrenen, det er nemlig greit å skylde på noe av og til 🙂

Kolibriegg, kontokaos og livsregnskap

For å være helt sikker på at dagen i totalen gikk i pluss, toppet jeg det hele med litt kolibriegg fra butikken.
Hvis man først skal balansere en dag med migrene og spying, kan man like gjerne gjøre det med sjokolademarsipan.

Jeg har altså:

  • Migrene og spy på minuskontoen

  • 140–200 tomatfrø på plusskontoen

  • 80 tagetes, basilikum i mengder og litt persille som bonus

  • En psyko-produktiv Sweet Pea Currant som kan gi tusenvis av tomater (og potensielt et nervøst sammenbrudd i innhøstingen)

  • Fire ekstremt dyrebare gule tomatfrø

  • Og kolibriegg til dessert

Selve bankkontoen min er kanskje ikke i pluss, men livsregnskapet mitt er det.
Og når jeg står der midt i juli, omringet av røde og gule tomater, tagetes og basilikumjungel, kommer jeg til å kunne si:

Den dagen jeg startet på jumboplass – det var egentlig dagen jeg vant. I alle fall, dagen ble Gulle god den <3

Har dagen din vært bra? <3

De beste dagene ligger framfor meg

De beste dagene ligger ikke bak oss. De ligger her, nå – og foran oss. De ligger i morgenkaffen, i haugen du endelig rydder bort, i lufta du puster ute på trappa, i et lite kreativt kaos på stuegulvet. De ser kanskje ikke spektakulære ut utenfra, men de føles annerledes inni deg. Fordi du bestemmer hva du fyller dem med.

 

Hver dag er en perle

Jeg liker å tenke at hver dag er en liten perle jeg trer på en snor. Noen perler er matte, noen er skjeve, noen er helt nydelige – men alle henger på den samme snora: livet mitt. Ingen dag må være perfekt for å være verdt noe. Den må bare få lov til å bli noe.

En perle kan være så enkel som at du faktisk rer opp senga. At du tar den dusjen du har utsatt. At du rydder kjøkkenbenken så du ser overflaten igjen. Det ser kanskje lite ut, men inni deg er det et stille “jeg tar vare på meg selv”. Den følelsen er mye større enn handlingen.

 

De små tingene som gjør dagen stor

Fine ting trenger ikke å være store ting. De kan være:

  • En nykvernet kopp kaffe du faktisk setter deg ned og smaker på.

  • 15 minutter med rydding så én krok i huset føles litt lettere å puste i.

  • En vaskemaskin som blir satt på i stedet for å bare stirre anklagende på deg fra gangen.

  • Et kreativt prosjekt: en låt, en skisse, en tekst, en idé du skriver ned før den glipper.

  • En melding til en du savner. Eller et ærlig svar når noen spør “går det bra?”.

Når du begynner å se sånt som “fine ting”, slutter dagene å være grå klumper. De blir små, ujevne, ekte perler.

 

Kroppen må også få sin perle

Det er lett å bli sittende fast inne – i tankene, på skjerm, i bekymringer. Men kroppen trenger også sin plass på snora. En dag uten luft og bevegelse blir fort en dag som føles trang, uansett hvor fin kaffen var.

Fine ting for kroppen kan være:

  • Å gå en liten runde rundt huset eller til postkassa, bare for å kjenne vær og vind.

  • Ti knebøy på kjøkkengulvet mens kaffen lages.

  • Noen rolige armhevninger mot kjøkkenbenken, eller litt tøying mens du venter på at noe skal bli ferdig.

Du trenger ikke treningsstudio eller perfekt program. Litt styrke og litt puls, ofte, er nok til at du merker at du er mer til stede i din egen kropp. Plutselig blir ikke dagen bare noe du overlever, men noe du kjenner.

 

Fremtiden lages i dag

“De beste dagene ligger foran meg” høres nesten ut som en klisjé – helt til du innser at du faktisk kan gjøre det sant. Ikke ved å vente på den store dagen når alt ordner seg, men ved å legge inn små, gode øyeblikk i dagene som allerede kommer uansett.

Du trenger ikke en mirakelmorgen. Du trenger kanskje bare:

  • én ting å rydde

  • én ting å glede deg til

  • én ting å skape

  • én ting å bevege kroppen med

  • én ting å være takknemlig for

Gjør du det i dag, og i morgen, og dagen etter, så har du plutselig en hel kjede av dager som er fylt med noe fint. Ikke perfekt. Ikke instagram-vennlig. Men ekte.

 

Din snor, dine perler

Kanskje du har hatt år som har tatt mer enn de har gitt. Kanskje du er sliten, lei, redd for alt som skjer i verden. Det er lov. Nettopp derfor er det så viktig å eie det du faktisk kan påvirke: de små tingene du fyller dagene dine med, både i hodet og i kroppen.

Når du legger deg i kveld, kan du spørre deg selv:
“Hva var perlen i dag?”

Hvis svaret er: “Jeg ryddet stuebordet, drakk en god kaffe og gikk meg en liten tur.” – så er det nok. Det er sånn de beste dagene begynner: ikke som fyrverkeri, men som små, stille valg som gjør livet litt mer ditt.

Og i morgen? En ny perle. En ny sjanse. De beste dagene ligger ikke bare foran “noen andre”. De ligger foran deg.

Tiden før tomatfrø – den ekte norske våren

Det finnes to typer vår i Norge.

Det ene er den du ser på Instagram:
pastellfargede tulipaner, nyvasket veranda og lykkelige mennesker i tynn jakke.

Det andre er den vi faktisk har:

  • sølevann,

  • våt snø på feil dager,

  • og vi som sitter inne og rister frøposer som om de var maracas.

Vi er i den tiden nå.

Tiden før tomatfrøene.
Ventetiden. Den farligste perioden for alle oss som “bare skal ha noen få sorter i år”.

Den årlige løgnen: “Jeg skal ha færre sorter i år”

Hver vinter lover jeg meg selv det samme:

  • I år blir det færre sorter.

  • Bare noen sikre, robuste, fornuftige tomater.

Jeg sier det høyt. Til meg selv. 
Som om jeg tror på det.

Og så skjer det:

Jeg åpner frøboksen.

Der ligger de. De små tynne posene som hvisker:

  • “Du har jo plass til én til.”

  • “Denne er perfekt til sauskoking.”

Plutselig sitter jeg der med:

  • cherrytomater,

  • bifftomater,

  • plommetomater,

  • og en eller annen rar sort som “egentlig trenger drivhus i Svartehavs-klima”.

Tomatplaner i hjernen

Her lærer du fort at tomater ikke er bare tomater.
De er logistikk.

Det er:

  • når du skal så (for tidlig = lange, spagetti‑planter, for sent = grønne tomater i oktober),

  • hvor du skal ha dem (stuevindu, kaldt drivhus, tunnell, improvisert jungel på verandaen),

  • og hvem som får VIP‑plass i det varmeste hjørnet.

Akkurat nå er hodet mitt fullt av:

  • “Skal jeg starte første runde rundt 20. mars, er det for sent?”

  • “Hvor tidlig tør jeg flytte dem i kaldt drivhus med fiberduk?”

  • “Hvor mange planter trenger jeg EGENTLIG for å ha nok til saus, salat og fryser?”

(Svar: færre enn jeg tror.
Resultat: flere enn jeg har plass til.)

Månekalenderen (når månen er full og halv og stigende og fallende sier i alle fall at 20-21 mars er den beste tiden å så tomatfrø på og dette er jo utprøvd i mange hundre år, så jeg går for den 🙂

 

Tomatfrø som terapi

Jeg vet verden er rar.
Prisene stiger, nyhetene er tunge, og det er alltid noen på YouTube som mener alt skal kollapse neste torsdag.

Men akkurat når jeg sitter med jord under neglene og skal legge ett lite frø ned i en celle, er det stille.

Det øyeblikket er bare:

  • jeg,

  • frøet,

  • og et lite håp om sol og modne tomater i juli.

Det er noe fint med det.
Å planlegge for sol og varme mens det fortsatt er kaldt og grått.
Å tro så hardt på en sommer som ikke har kommet ennå at du faktisk begynner å forberede den og begynne å planlegge små prosjekter i hagen (hvert år må ha et lite

prosjekt)

(gjenbrukstegning fra tidligere prosjekt)

I år har jeg kun ett, eller når jeg tenker meg om 2. Lage støtte for kivibærbusker og drueplanter som jeg har tatt stiklinger av og plantet rundt om i hagen uten noe plan (så det blir litt av en jobb) Huskeliste for denne sommeren: Ha en plan! 2: lage ett nytt bedd eller to 

 

Tomatfrølogikk (som ikke gir mening, men likevel gjør det)

Noen ting som alltid skjer:

  • Jeg sår for mange.

  • Jeg klarer ikke å kaste de svakeste plantene.

  • Jeg angrer i mai når jeg står med 120 potter og null plass.

  • Jeg lover å aldri gjøre det igjen.

  • Jeg gjør det igjen neste år.

Men så…

kommer den første røde tomaten,

og jeg spiser den stående,

uten å vaske den,

med solvarm tomatsaft nedover haka.

Og akkurat da tenker jeg:
Det var verdt hver eneste frøpose, hver eneste ompotting, hver eneste runde med litt for mye vanning og litt for lite plass.

 

Hvis du også står og venter

Hvis du også sitter med frøposene klare,
lurer på når du skal starte,
og egentlig vet at du kommer til å overdrive:

Da er du ikke alene.

Dette er tiden for:

  • å planlegge,

  • drømme litt for stort,

  • og vite at selv om alt ikke blir perfekt,
    så blir det i hvert fall tomater.

Og det er mer enn nok grunn til å glede seg til våren. God lørdag <3

Jord under neglene og vår i brystet

I dag kjennes det som om sesongen virkelig begynte. Jeg har hendene fulle av jord, hjertet fullt av planer – og vinduene full av små, grønne løfter.

Små frø, store drømmer

I dag har jeg sådd tre typer gulrøtter, spinat og ruccola – en liten hage av fremtidige smaker på bare noen få brett. Jeg ser for meg hvordan det spirer stille inne nå, før de en dag skal få flytte ut i det kalde drivhuset, når de er blitt små, robuste planter som tåler verden litt bedre. Det er noe så håpefullt i den overgangen: fra stuevarme til drivhuskulde, fra beskyttelse til frihet.

Årene før har jeg plantet i drivhuset men det har tatt så gruelig lang tid før de spirer så i år starter jeg dem inne

Satser på å så i mange omganger så jeg har satt en kurv med frø som jeg samler de frøene jeg skal så igjen. Det er jo fort å glemme om de står sammen med de andre:

Rosenkålen min står og svetter litt i varmen, jeg vet det egentlig, men jeg våger ikke helt å sende den ut i kuldesjokket ennå. Jeg går forbi den, snakker litt strengt og litt kjærlig til den, og lover at den skal få en bedre plass så snart været er bittelitt mer på lag.

Meterbønnene, derimot… de er nok årets påminnelse om at ikke alt som står på frøposene er skrevet for vårt lille hjørne av Norge. De ble sådd for tidlig, og jeg kjenner den klassiske kombinasjonen av frustrasjon og latter – den hvor du rister på hodet av deg selv og samtidig vet at dette også er en del av gleden ved å dyrke. Jeg skriver det her mest som en note til meg selv: ikke stol blindt på alt som står bak på frøpakkene. Vi dyrker nær Drøbak, ikke i Toscana.

Purre og løk har fått seg en etterlengtet hårklipp. Det er noe nesten rørende ved å stå med saksen og korte dem ned, vel vitende om at det bare gjør dem sterkere. De ser alltid litt fornærmet ut det første døgnet, før de retter seg opp og later som ingenting.

Midt oppi alt det grønne fikk jeg også snakket med pappa i dag. Vi havnet – som vi så ofte gjør – i samtaler om kunst, tanker, alt det som rører seg under overflaten i livet. Det er så uendelig koselig å ha de øyeblikkene hvor tiden stopper litt, og verden bare er ord, idéer og et menneske du er glad i i den andre enden. Det føles som en egen form for god næring til sjelen <3

Jeg har også vasket tre hyller fra drivhuset og flyttet dem inn, klare som små startbaner for årets prosjekter.  Nå står de nyvaskede og klare og det kjennes så godt.

Den 20. starter jeg med tomatene, og jeg kan nesten ikke vente. I år skal jeg så mange flere enn i fjor; jeg vil ha en jungel av tomatplanter, mer enn nok til både ferske måltider, sauser og kanskje noen glass med hjemmelaget tomatsaus på rekke og rad.

De blå kongopotetene står også for tur – de skal snart inn og legges på en seng av jord, klare til å sette små, hvite røtter og bli til en hel skare av småplanter.  Jeg kjøpte noen få druestore Kongo i fjor og betalte nesten 500 kroner for de inklusiv postgang! Jeg lagde en haug med planter av dem og fikk en diger haug med blå store kongopoteter! 

Jordbærfrøene har spirt, det kommer til å bli litt av en priklejobb!:

I går sovna jeg på sofaen og våkna med trening jeg med gutta så jeg er litt støl i dag, men det er helt fint for da vet jeg at treninga fungerte :D, og etterpå kommer bandet mitt. 

Jeg kjenner at dette året blir større. Mer grønt. Mer lyd. Mer av alt jeg er glad i. Og alt starter så beskjedent: noen frø i jord, et par nyvaskede reoler, en dato ringet rundt i kalenderen – og en liten hageentusiast som står midt i stua og nesten sprekker av forventning.

Du trenger selvfølgelig ikke legge igjen en kommentar. Du kan bare sitte der og nikke gjenkjennende i stillhet – enten du dyrker, drømmer om å begynne, eller bare liker å lese om andres jordrot. Men hvis du vil fortelle litt om hva som fyller dagene dine nå om våren, så hadde det vært veldig hyggelig å høre.

 

Diger lørdagsgryte: bolognese til mange middager

På lørdag lagde jeg en gigantisk gryte med bolognese – en sånn “nå fyller vi hele fryseren”-gryte. Perfekt å bruke litt tid på i helgen, så fremtidens meg kan kose seg med raske, hjemmelagde middager på travle hverdager.

Dette er ikke en streng italiensk ragù, men min egen hverdagsvariant etter tips fra sønnen min <3 : masse grønnsaker, mager karbonadedeig, varm krydderhet, og et lite hemmelig triks med rødvinseddik og lime som løfter hele smaken.

Oppskrift: stor lørdagsgryte bolognese

  • 2 kg karbonadedeig

  • 4 løk

  • 8 gulrøtter

  • 7 stenger stangselleri

  • Vann (nok til å dekke og gi sausete konsistens)

  • Fond (okse- eller annen kjøttfond, etter smak)

  • Salt og pepper

  • Chiliflakes

  • Cayennepepper

  • En god skvett rødvinseddik

  • Litt limesaft mot slutten (smakes til)

.       og 4 pakker hakka tomater

Slik gjorde jeg det

  1. Hakk grønnsakene
    Jeg startet med å kutte løk, gulrøtter og stangselleri i små biter. Dette er den klassiske grunnmiksen som gir sødme, fylde og dybde til en bolognese.

  2. Surret grønnsakene myke
    Grønnsakene fikk kose seg i litt olje i bunnen av en stor gryte, på middels varme, til de ble myke og blanke. Jeg passet på at de ikke ble brent – dette trinnet gir den gode basen i sausen. Så blendet jeg det hele med stavmikser til saus.

  3. Brunet karbonadedeigen skikkelig
    Karbonadedeigen stekte jeg i omganger, slik at den faktisk ble brun og ikke bare grå og kokt. Jo mer stekefarge, jo mer smak. Alt kjøttet ble så samlet oppi gryta sammen med de blenda grønnsakene.

  4. Tilsatte vann og fond og hakka tomater
    Deretter helte jeg på vann til det så vidt dekket kjøtt og grønnsaker, og rørte inn fond etter smak. Dette ble kraften i sausen min.

  5. Krydret og lot det småkoke
    Jeg smakte til med salt, pepper, chiliflakes og cayennepepper – først forsiktig, så justerte jeg styrken etter hvert. Gryta fikk stå og småputre en god stund, minst 50 minutter kanskje lengre også, så smakene fikk tid til å utvikle seg.

  6. Rundet av med rødvinseddik og litt lime
    Mot slutten smakte jeg til med rødvinseddik og en liten skvett limesaft. Jeg tok litt av gangen, rørte godt og smakte mellom hver runde. Syren fra både eddik og lime skjerper smaken, balanserer all kjøtt- og grønnsakssødmen, og gir et lite, friskt løft uten at det smaker sitrus.

  7. Justert konsistensen
    Til slutt justerte jeg konsistensen: litt mer vann hvis den var for tjukk, eller litt mer koketid uten lokk hvis jeg ville ha den mer konsentrert.


Tilbehør:

  • Over pasta (spaghetti, tagliatelle eller det jeg har), toppet med parmesan og rucola eller spinat.

  • Over ovnsbakte grønnsaker  hvis jeg vil holde det litt lettere.

Ekstra chiliflakes på toppen for oss som liker litt ekstra sting.


Lørdagsjobb – hverdagsredning i fryseren

Når gryta hadde kokt ferdig og fått kjøle seg ned, porsjonerte jeg den i bokser og poser.

  • Jeg fordelte sausen i porsjonsstørrelser som passer meg (1–2 porsjoner per boks/pose).

  • Alt gikk i fryseren, godt merket, så det bare er å ta opp, tine og varme når jeg trenger en kjapp, hjemmelaget middag.

Denne typen lørdagsprosjekt gjør hverdagen så mye enklere – og det føles ganske luksus å vite at det ligger ekte, langsomkokt bolognese og venter i fryseren.

Den ble virkelig snadder! <3
Om du trykker:  HER finner du en digg sunn frokost som i tillegg gir mindre tørre øyne og bremser aldersrelatert syn