NÅR SØTPOTETEN VÅGER SEG UT – SMÅ MIRAKLER I VINDUSKARMEN

 

Det er en helt egen type lykke når våren ikke bare står i kalenderen, men begynner å røre på seg i vinduskarmen.
Når jorda i pottene ser mørkere ut enn vinteren ute, og noe der nede faktisk har tenkt å bli til noe.
I år har jeg fått en ny vårforelskelse: søtpotet.

To sorter, to historier


Jeg har to søtpoteter i sving i år.
En fra gårdsbutikken, solid og traust, litt sånn “oppvokst på bygda og klar for å gjøre jobben”.
Og så en fra butikken, lilla utenpå, hvit inni og helt uanstendig god på smak.
Den siste er så god at jeg nesten føler jeg jukser når jeg spiser den.

Begge har fått æresplass i vinduskarmen.
Jeg la dem på en seng av jord, så kan de begynne å produserer planter som heter slips. Jeg har prøvd søtpotet to ganger før. De ble små, nesten så jeg lurte på om de var mer sjel enn søtpotet. Men alle gode ting er tre, sier de. Denne gangen har jeg to sorter, litt mer tålmodighet og en magefølelse på at det er nå det virkelig løsner. Kanskje blir det ikke perfekte Instagram‑poteter i år heller, men det blir min tredje runde med håp i jorda – og det i seg selv kjennes ganske stort.
Tagetesene har begynt å spire de også –lykke:


Plutselig sitter jeg og planlegger bed og potter og “hvor i all verden skal jeg gjøre av alt dette hvis det faktisk funker?”.

Det er sol og jeg kan kjenne med ene kinnet mot sola at den varmer og jeg kjenner skikkelig etter 🙂
I dag kjennes det som vår.


Været har lovet å skjerpe seg, det står “mildere og sol” på værmeldinga, og jeg velger å tro på det.
Kaffen smaker ekstra nykvernet, og jeg tar meg i å stå midt på stuegulvet og bare høre etter:
Drypp fra taket, fugler som har glemt at det fortsatt kan komme snø.

Tomatene ligger fortsatt og later som ingenting, selv om jeg går forbi flere ganger om dagen og liksom bare
“Hallo? Nå kan dere godt begynne å spire altså. Det er trygt. Jeg har planlagt egne vindusplasser til dere og greier.”
Men de tar den tiden de tar.
Tomatfrø har sin egen kalender, det er ikke sikkert de har fått med seg at jeg er utålmodig, og såklart kommer litt krisetanker, enn om bare hver femte frø spirer og kanskje får jeg sykdom på tomatplantene og må dele en tomat i flere deler for å ha i noen dager…kanskje jeg burde så noen frø til? Noen frø kan jo fort bli 100 til og det er for mye for hvemsomhelst, allerede er jeg jo et mellomstort gartneri når det kommer til å så tomater. Jeg gir de noen dager til på å spire men da er også grensa nådd for min tålmodighet 🙂

 

Små prosjekter, store gleder
I år har jeg bestemt meg for at prosjektene skal være små nok til at jeg faktisk kan fullføre dem (sa hun optimistisk med 150 tomatfrø sådd og kanskje 100 til haha).
Jeg har stiklinger av druer og kiwibær plantet litt her og der i hagen, uten noen form for plan – de ser ut som et band som har kommet for tidlig til lydsjekk og bare står og henger.
Så planen er:

– å lage støtte til druer og kiwibær
– å lage ett (ok, MAX to) nye bed
– å prøve søtpotet, helt på ordentlig, ikke bare som romantisk idé på YouTube

Jeg vet allerede at jeg kommer til å gå meg bort underveis.
Jeg kommer til å få en genial idé om noen(les. mange bønner, en solsikke eller hundreogtre, og et eller annet prosjekt med gjenbruk som involverer planker jeg ikke har.
Men det er greit. Våren er til for sånne omveier.

Når verden er mye
Det er mye rart der ute nå.
Avisforsider, strømpriser, folk som roper høyt om alt som kan gå galt.
Det er lett å føle seg liten og litt hjelpeløs i alt bråket.

 

Men akkurat i det øyeblikket jeg står med en søtpotet i hånda, legger de på en seng av jord og vanner,
da blir verden veldig enkel og fin.


Det er bare meg, denne rare knollen, og håpet om at den vil sende ut grønne skudd og en dag fylle jorda med mat.
Det er ikke løsningen på alt, men det er en liten, stille protest mot alt som er skummelt:
Jeg velger å tro på at det kommer gode dager.
Jeg velger å plante noe som ikke finnes ennå.

De usynlige jubeløyeblikkene
Det kommer til å skje ting i vår som ingen andre enn du ser.
Ingen kommer til å applaudere når du:

– ser de første millimeterne med grønt stikke opp av jorda
– oppdager at søtpoteten din faktisk har fått røtter
– tar en slurk kaffe og innser at du står og smiler til en potte

Men det er akkurat de øyeblikkene som gjør dagene store.
De ser små ut, nesten usynlige, men inni deg føles de som fyrverkeri.
Du vet, den følelsen av: “Jeg fikk det til. Litt. I alle fall nok til at det ga mening.”

Hvis du også venter
Hvis du også går og kikker på potter som ser helt døde ut.
Hvis du også lurer på om du har tatt i litt hardt med antall frø.
Hvis du også har kjøpt “bare én ekstra” søtpotet, tomatsort eller frøpose fordi den så for god ut til å la være:

Da er du i godt selskap.

Dette er tiden for:

– å kjenne at kaffen lukter ekstra godt fordi du drikker den ved siden av spirer
– å ta bilder av små grønne ting som om de var superstjerner
– å drømme litt for stort om sommer
– å planlegge mer enn du egentlig har plass til

Og når den dagen kommer at søtpotetplanten din står ute i sola,
eller når den første tomatspiren endelig vinker til deg gjennom plastlokket,
da kjennes det ut som om verden har blitt bittelitt bedre.
Ikke fordi alt er ordnet, men fordi du plantet et lite stykke framtid i en neve jord og sa:

“Her. Her skal det få lov til å bli noe.”

De beste dagene ligger ikke bare framfor oss i kalenderen.
Noen av dem står allerede og spirer i vinduskarmen.

Migrene, kolibriegg og tomatkaos: slik reddet jeg dagen <3

I dag beviste jeg nok en gang at livet er et regnskap – bare med veldig dårlig budsjettkontroll.

Migrenemorgen og olympisk spy-øvelse

Dagen startet med migrene av den typen hvor hjernen føles for liten for hodeskallen og lyset fra mobilen er nok til å kvalifisere som torturmetode.
Kroppen tok det hele et steg videre og gikk rett over i olympisk spy-øvelse, så da sto jeg der både blek, svett, og med følelsen av å ha fått jumboplass i livet før klokka var 07.00.

På dette tidspunktet kunne de fleste sagt: Jaja, denne dagen er ødelagt.
Jeg derimot, regnskapsfører av kos og ubehag, bestemte meg for at dette bare betydde én ting: Nå må det fylles på med gode ting. Mye. Overdrevent mye. Det er sånn livet og dagene blir bra 😀

Når livet suger: så tomater

Så jeg gikk løs på frøposene, endatil jeg var fast bestemt på den 20. mars klokken 12 00 Sharp, drastiske tiltak måtte til

Planen var noen få brett med tomat. Litt sånn rolig og (u)fornuftig som jeg pleier.
Resultatet: et sted mellom 140–200 tomatfrø.

Jeg aner ikke helt når det tippet over fra koselig hagehobby til full vegetabilsk galskap, men jeg tror det var rundt frø nummer 80. (Gitaristen kommer til å få det vi kaller sponk på nordnorsk, heldigvis ser det ikke ut som alt for mye, verre når alt skal i hver sin større potte, noen som har en oppvarmet vinterhage jeg kan flytte inn i?)

Som om ikke det var nok, slang jeg på 80 tagetes også, bare for å virkelig gni optimisme inn i dagen.
Basilikum ble bredsådd, så nå har jeg egentlig sådd en fremtidig pesto-fabrikk.
Og litt persille, fordi man må jo ha noe å strø på toppen når man sitter der i august og later som dette var en gjennomtenkt plan hele tiden.

Årets tomat-morsomhet: Sweet Pea Currant

Midt i frøkaoset oppdaget jeg at jeg i år har kjøpt en frøpakke som er direkte farlig for folk uten selvkontroll: Sweet Pea Currant-tomat.
Dette er ikke en tomat, dette er et prosjekt.

Denne sorten er en vill liten rød currant-tomat som kan produsere bokstavelig talt tusenvis av bittesmå frukter på én plante, på lange klaser fulle av ørsmå, søte tomatperler.
Plantene er indeterminate, altså de bare fortsetter og fortsetter som en hyperaktiv gitarist som nekter å gi seg med soloen. Jeg planta 8 frø av den så jeg begynte å ringe febrilsk rundt til englebasser, jeg behøver ikke 8!

De bittesmå rubinrøde miniminitomatene, henger i tette klaser og smaker intenst søtt – flere beskriver smaken som full av kompleks, nesten vinaktig aroma i miniatyrformat.
Sorten bruker rundt 75–80 dager fra utplanting, og så bare kjører den på, og forskjellige frøkilder skriver at den kan gi tusenvis av tomater per plante og bærer lenge gjennom sesongen.

Med andre ord: Jeg har frivillig invitert en produktiv, kaotisk tomat-sverm inn i livet mitt.
Målet er at den skal produsere fra midten av juli og helt til frosten sier nå er det nok, sånn at jeg kan stå i regnjakke i oktober og fortsatt plukke mikrotomater fra en busk som ikke har hørt om ordet slutt.

De gylne fire frøene

Midt i hele frøfesten kom jeg på en liten gul tomat jeg spiste i høst, så søt og god at den egentlig burde hatt egen fanklubb.
Problemet: jeg hadde bare fire frø igjen. To Golden King og to Golden Queen.

Golden King (ofte solgt som Golden King of Siberia) er egentlig ikke en liten tomat i det hele tatt, men en stor, gul oxheart-type med myk gul hud, mild og søt smak og kjøttfulle frukter som kan bli skikkelig svære.
Golden Queen er en gammel heirloom-sort med runde, gyldne gule tomater, tynn skall og mild, fruktig og aromatisk smak – perfekt som salattomat når man vil være litt fancy uten å gjøre noe som helst avansert.

Så der satt jeg og nørdet på fire frø som om de var gullbarrer.
Hvis alle fire spirer, kommer jeg til å føle meg som vinneren av livet. Hvis ingen spirer, kommer jeg til å skylde på migrenen, det er nemlig greit å skylde på noe av og til 🙂

Kolibriegg, kontokaos og livsregnskap

For å være helt sikker på at dagen i totalen gikk i pluss, toppet jeg det hele med litt kolibriegg fra butikken.
Hvis man først skal balansere en dag med migrene og spying, kan man like gjerne gjøre det med sjokolademarsipan.

Jeg har altså:

  • Migrene og spy på minuskontoen

  • 140–200 tomatfrø på plusskontoen

  • 80 tagetes, basilikum i mengder og litt persille som bonus

  • En psyko-produktiv Sweet Pea Currant som kan gi tusenvis av tomater (og potensielt et nervøst sammenbrudd i innhøstingen)

  • Fire ekstremt dyrebare gule tomatfrø

  • Og kolibriegg til dessert

Selve bankkontoen min er kanskje ikke i pluss, men livsregnskapet mitt er det.
Og når jeg står der midt i juli, omringet av røde og gule tomater, tagetes og basilikumjungel, kommer jeg til å kunne si:

Den dagen jeg startet på jumboplass – det var egentlig dagen jeg vant. I alle fall, dagen ble Gulle god den <3

Har dagen din vært bra? <3

De beste dagene ligger framfor meg

De beste dagene ligger ikke bak oss. De ligger her, nå – og foran oss. De ligger i morgenkaffen, i haugen du endelig rydder bort, i lufta du puster ute på trappa, i et lite kreativt kaos på stuegulvet. De ser kanskje ikke spektakulære ut utenfra, men de føles annerledes inni deg. Fordi du bestemmer hva du fyller dem med.

 

Hver dag er en perle

Jeg liker å tenke at hver dag er en liten perle jeg trer på en snor. Noen perler er matte, noen er skjeve, noen er helt nydelige – men alle henger på den samme snora: livet mitt. Ingen dag må være perfekt for å være verdt noe. Den må bare få lov til å bli noe.

En perle kan være så enkel som at du faktisk rer opp senga. At du tar den dusjen du har utsatt. At du rydder kjøkkenbenken så du ser overflaten igjen. Det ser kanskje lite ut, men inni deg er det et stille “jeg tar vare på meg selv”. Den følelsen er mye større enn handlingen.

 

De små tingene som gjør dagen stor

Fine ting trenger ikke å være store ting. De kan være:

  • En nykvernet kopp kaffe du faktisk setter deg ned og smaker på.

  • 15 minutter med rydding så én krok i huset føles litt lettere å puste i.

  • En vaskemaskin som blir satt på i stedet for å bare stirre anklagende på deg fra gangen.

  • Et kreativt prosjekt: en låt, en skisse, en tekst, en idé du skriver ned før den glipper.

  • En melding til en du savner. Eller et ærlig svar når noen spør “går det bra?”.

Når du begynner å se sånt som “fine ting”, slutter dagene å være grå klumper. De blir små, ujevne, ekte perler.

 

Kroppen må også få sin perle

Det er lett å bli sittende fast inne – i tankene, på skjerm, i bekymringer. Men kroppen trenger også sin plass på snora. En dag uten luft og bevegelse blir fort en dag som føles trang, uansett hvor fin kaffen var.

Fine ting for kroppen kan være:

  • Å gå en liten runde rundt huset eller til postkassa, bare for å kjenne vær og vind.

  • Ti knebøy på kjøkkengulvet mens kaffen lages.

  • Noen rolige armhevninger mot kjøkkenbenken, eller litt tøying mens du venter på at noe skal bli ferdig.

Du trenger ikke treningsstudio eller perfekt program. Litt styrke og litt puls, ofte, er nok til at du merker at du er mer til stede i din egen kropp. Plutselig blir ikke dagen bare noe du overlever, men noe du kjenner.

 

Fremtiden lages i dag

“De beste dagene ligger foran meg” høres nesten ut som en klisjé – helt til du innser at du faktisk kan gjøre det sant. Ikke ved å vente på den store dagen når alt ordner seg, men ved å legge inn små, gode øyeblikk i dagene som allerede kommer uansett.

Du trenger ikke en mirakelmorgen. Du trenger kanskje bare:

  • én ting å rydde

  • én ting å glede deg til

  • én ting å skape

  • én ting å bevege kroppen med

  • én ting å være takknemlig for

Gjør du det i dag, og i morgen, og dagen etter, så har du plutselig en hel kjede av dager som er fylt med noe fint. Ikke perfekt. Ikke instagram-vennlig. Men ekte.

 

Din snor, dine perler

Kanskje du har hatt år som har tatt mer enn de har gitt. Kanskje du er sliten, lei, redd for alt som skjer i verden. Det er lov. Nettopp derfor er det så viktig å eie det du faktisk kan påvirke: de små tingene du fyller dagene dine med, både i hodet og i kroppen.

Når du legger deg i kveld, kan du spørre deg selv:
“Hva var perlen i dag?”

Hvis svaret er: “Jeg ryddet stuebordet, drakk en god kaffe og gikk meg en liten tur.” – så er det nok. Det er sånn de beste dagene begynner: ikke som fyrverkeri, men som små, stille valg som gjør livet litt mer ditt.

Og i morgen? En ny perle. En ny sjanse. De beste dagene ligger ikke bare foran “noen andre”. De ligger foran deg.

Tiden før tomatfrø – den ekte norske våren

Det finnes to typer vår i Norge.

Det ene er den du ser på Instagram:
pastellfargede tulipaner, nyvasket veranda og lykkelige mennesker i tynn jakke.

Det andre er den vi faktisk har:

  • sølevann,

  • våt snø på feil dager,

  • og vi som sitter inne og rister frøposer som om de var maracas.

Vi er i den tiden nå.

Tiden før tomatfrøene.
Ventetiden. Den farligste perioden for alle oss som “bare skal ha noen få sorter i år”.

Den årlige løgnen: “Jeg skal ha færre sorter i år”

Hver vinter lover jeg meg selv det samme:

  • I år blir det færre sorter.

  • Bare noen sikre, robuste, fornuftige tomater.

Jeg sier det høyt. Til meg selv. 
Som om jeg tror på det.

Og så skjer det:

Jeg åpner frøboksen.

Der ligger de. De små tynne posene som hvisker:

  • “Du har jo plass til én til.”

  • “Denne er perfekt til sauskoking.”

Plutselig sitter jeg der med:

  • cherrytomater,

  • bifftomater,

  • plommetomater,

  • og en eller annen rar sort som “egentlig trenger drivhus i Svartehavs-klima”.

Tomatplaner i hjernen

Her lærer du fort at tomater ikke er bare tomater.
De er logistikk.

Det er:

  • når du skal så (for tidlig = lange, spagetti‑planter, for sent = grønne tomater i oktober),

  • hvor du skal ha dem (stuevindu, kaldt drivhus, tunnell, improvisert jungel på verandaen),

  • og hvem som får VIP‑plass i det varmeste hjørnet.

Akkurat nå er hodet mitt fullt av:

  • “Skal jeg starte første runde rundt 20. mars, er det for sent?”

  • “Hvor tidlig tør jeg flytte dem i kaldt drivhus med fiberduk?”

  • “Hvor mange planter trenger jeg EGENTLIG for å ha nok til saus, salat og fryser?”

(Svar: færre enn jeg tror.
Resultat: flere enn jeg har plass til.)

Månekalenderen (når månen er full og halv og stigende og fallende sier i alle fall at 20-21 mars er den beste tiden å så tomatfrø på og dette er jo utprøvd i mange hundre år, så jeg går for den 🙂

 

Tomatfrø som terapi

Jeg vet verden er rar.
Prisene stiger, nyhetene er tunge, og det er alltid noen på YouTube som mener alt skal kollapse neste torsdag.

Men akkurat når jeg sitter med jord under neglene og skal legge ett lite frø ned i en celle, er det stille.

Det øyeblikket er bare:

  • jeg,

  • frøet,

  • og et lite håp om sol og modne tomater i juli.

Det er noe fint med det.
Å planlegge for sol og varme mens det fortsatt er kaldt og grått.
Å tro så hardt på en sommer som ikke har kommet ennå at du faktisk begynner å forberede den og begynne å planlegge små prosjekter i hagen (hvert år må ha et lite

prosjekt)

(gjenbrukstegning fra tidligere prosjekt)

I år har jeg kun ett, eller når jeg tenker meg om 2. Lage støtte for kivibærbusker og drueplanter som jeg har tatt stiklinger av og plantet rundt om i hagen uten noe plan (så det blir litt av en jobb) Huskeliste for denne sommeren: Ha en plan! 2: lage ett nytt bedd eller to 

 

Tomatfrølogikk (som ikke gir mening, men likevel gjør det)

Noen ting som alltid skjer:

  • Jeg sår for mange.

  • Jeg klarer ikke å kaste de svakeste plantene.

  • Jeg angrer i mai når jeg står med 120 potter og null plass.

  • Jeg lover å aldri gjøre det igjen.

  • Jeg gjør det igjen neste år.

Men så…

kommer den første røde tomaten,

og jeg spiser den stående,

uten å vaske den,

med solvarm tomatsaft nedover haka.

Og akkurat da tenker jeg:
Det var verdt hver eneste frøpose, hver eneste ompotting, hver eneste runde med litt for mye vanning og litt for lite plass.

 

Hvis du også står og venter

Hvis du også sitter med frøposene klare,
lurer på når du skal starte,
og egentlig vet at du kommer til å overdrive:

Da er du ikke alene.

Dette er tiden for:

  • å planlegge,

  • drømme litt for stort,

  • og vite at selv om alt ikke blir perfekt,
    så blir det i hvert fall tomater.

Og det er mer enn nok grunn til å glede seg til våren. God lørdag <3

Jord under neglene og vår i brystet

I dag kjennes det som om sesongen virkelig begynte. Jeg har hendene fulle av jord, hjertet fullt av planer – og vinduene full av små, grønne løfter.

Små frø, store drømmer

I dag har jeg sådd tre typer gulrøtter, spinat og ruccola – en liten hage av fremtidige smaker på bare noen få brett. Jeg ser for meg hvordan det spirer stille inne nå, før de en dag skal få flytte ut i det kalde drivhuset, når de er blitt små, robuste planter som tåler verden litt bedre. Det er noe så håpefullt i den overgangen: fra stuevarme til drivhuskulde, fra beskyttelse til frihet.

Årene før har jeg plantet i drivhuset men det har tatt så gruelig lang tid før de spirer så i år starter jeg dem inne

Satser på å så i mange omganger så jeg har satt en kurv med frø som jeg samler de frøene jeg skal så igjen. Det er jo fort å glemme om de står sammen med de andre:

Rosenkålen min står og svetter litt i varmen, jeg vet det egentlig, men jeg våger ikke helt å sende den ut i kuldesjokket ennå. Jeg går forbi den, snakker litt strengt og litt kjærlig til den, og lover at den skal få en bedre plass så snart været er bittelitt mer på lag.

Meterbønnene, derimot… de er nok årets påminnelse om at ikke alt som står på frøposene er skrevet for vårt lille hjørne av Norge. De ble sådd for tidlig, og jeg kjenner den klassiske kombinasjonen av frustrasjon og latter – den hvor du rister på hodet av deg selv og samtidig vet at dette også er en del av gleden ved å dyrke. Jeg skriver det her mest som en note til meg selv: ikke stol blindt på alt som står bak på frøpakkene. Vi dyrker nær Drøbak, ikke i Toscana.

Purre og løk har fått seg en etterlengtet hårklipp. Det er noe nesten rørende ved å stå med saksen og korte dem ned, vel vitende om at det bare gjør dem sterkere. De ser alltid litt fornærmet ut det første døgnet, før de retter seg opp og later som ingenting.

Midt oppi alt det grønne fikk jeg også snakket med pappa i dag. Vi havnet – som vi så ofte gjør – i samtaler om kunst, tanker, alt det som rører seg under overflaten i livet. Det er så uendelig koselig å ha de øyeblikkene hvor tiden stopper litt, og verden bare er ord, idéer og et menneske du er glad i i den andre enden. Det føles som en egen form for god næring til sjelen <3

Jeg har også vasket tre hyller fra drivhuset og flyttet dem inn, klare som små startbaner for årets prosjekter.  Nå står de nyvaskede og klare og det kjennes så godt.

Den 20. starter jeg med tomatene, og jeg kan nesten ikke vente. I år skal jeg så mange flere enn i fjor; jeg vil ha en jungel av tomatplanter, mer enn nok til både ferske måltider, sauser og kanskje noen glass med hjemmelaget tomatsaus på rekke og rad.

De blå kongopotetene står også for tur – de skal snart inn og legges på en seng av jord, klare til å sette små, hvite røtter og bli til en hel skare av småplanter.  Jeg kjøpte noen få druestore Kongo i fjor og betalte nesten 500 kroner for de inklusiv postgang! Jeg lagde en haug med planter av dem og fikk en diger haug med blå store kongopoteter! 

Jordbærfrøene har spirt, det kommer til å bli litt av en priklejobb!:

I går sovna jeg på sofaen og våkna med trening jeg med gutta så jeg er litt støl i dag, men det er helt fint for da vet jeg at treninga fungerte :D, og etterpå kommer bandet mitt. 

Jeg kjenner at dette året blir større. Mer grønt. Mer lyd. Mer av alt jeg er glad i. Og alt starter så beskjedent: noen frø i jord, et par nyvaskede reoler, en dato ringet rundt i kalenderen – og en liten hageentusiast som står midt i stua og nesten sprekker av forventning.

Du trenger selvfølgelig ikke legge igjen en kommentar. Du kan bare sitte der og nikke gjenkjennende i stillhet – enten du dyrker, drømmer om å begynne, eller bare liker å lese om andres jordrot. Men hvis du vil fortelle litt om hva som fyller dagene dine nå om våren, så hadde det vært veldig hyggelig å høre.

 

Diger lørdagsgryte: bolognese til mange middager

På lørdag lagde jeg en gigantisk gryte med bolognese – en sånn “nå fyller vi hele fryseren”-gryte. Perfekt å bruke litt tid på i helgen, så fremtidens meg kan kose seg med raske, hjemmelagde middager på travle hverdager.

Dette er ikke en streng italiensk ragù, men min egen hverdagsvariant etter tips fra sønnen min <3 : masse grønnsaker, mager karbonadedeig, varm krydderhet, og et lite hemmelig triks med rødvinseddik og lime som løfter hele smaken.

Oppskrift: stor lørdagsgryte bolognese

  • 2 kg karbonadedeig

  • 4 løk

  • 8 gulrøtter

  • 7 stenger stangselleri

  • Vann (nok til å dekke og gi sausete konsistens)

  • Fond (okse- eller annen kjøttfond, etter smak)

  • Salt og pepper

  • Chiliflakes

  • Cayennepepper

  • En god skvett rødvinseddik

  • Litt limesaft mot slutten (smakes til)

.       og 4 pakker hakka tomater

Slik gjorde jeg det

  1. Hakk grønnsakene
    Jeg startet med å kutte løk, gulrøtter og stangselleri i små biter. Dette er den klassiske grunnmiksen som gir sødme, fylde og dybde til en bolognese.

  2. Surret grønnsakene myke
    Grønnsakene fikk kose seg i litt olje i bunnen av en stor gryte, på middels varme, til de ble myke og blanke. Jeg passet på at de ikke ble brent – dette trinnet gir den gode basen i sausen. Så blendet jeg det hele med stavmikser til saus.

  3. Brunet karbonadedeigen skikkelig
    Karbonadedeigen stekte jeg i omganger, slik at den faktisk ble brun og ikke bare grå og kokt. Jo mer stekefarge, jo mer smak. Alt kjøttet ble så samlet oppi gryta sammen med de blenda grønnsakene.

  4. Tilsatte vann og fond og hakka tomater
    Deretter helte jeg på vann til det så vidt dekket kjøtt og grønnsaker, og rørte inn fond etter smak. Dette ble kraften i sausen min.

  5. Krydret og lot det småkoke
    Jeg smakte til med salt, pepper, chiliflakes og cayennepepper – først forsiktig, så justerte jeg styrken etter hvert. Gryta fikk stå og småputre en god stund, minst 50 minutter kanskje lengre også, så smakene fikk tid til å utvikle seg.

  6. Rundet av med rødvinseddik og litt lime
    Mot slutten smakte jeg til med rødvinseddik og en liten skvett limesaft. Jeg tok litt av gangen, rørte godt og smakte mellom hver runde. Syren fra både eddik og lime skjerper smaken, balanserer all kjøtt- og grønnsakssødmen, og gir et lite, friskt løft uten at det smaker sitrus.

  7. Justert konsistensen
    Til slutt justerte jeg konsistensen: litt mer vann hvis den var for tjukk, eller litt mer koketid uten lokk hvis jeg ville ha den mer konsentrert.


Tilbehør:

  • Over pasta (spaghetti, tagliatelle eller det jeg har), toppet med parmesan og rucola eller spinat.

  • Over ovnsbakte grønnsaker  hvis jeg vil holde det litt lettere.

Ekstra chiliflakes på toppen for oss som liker litt ekstra sting.


Lørdagsjobb – hverdagsredning i fryseren

Når gryta hadde kokt ferdig og fått kjøle seg ned, porsjonerte jeg den i bokser og poser.

  • Jeg fordelte sausen i porsjonsstørrelser som passer meg (1–2 porsjoner per boks/pose).

  • Alt gikk i fryseren, godt merket, så det bare er å ta opp, tine og varme når jeg trenger en kjapp, hjemmelaget middag.

Denne typen lørdagsprosjekt gjør hverdagen så mye enklere – og det føles ganske luksus å vite at det ligger ekte, langsomkokt bolognese og venter i fryseren.

Den ble virkelig snadder! <3
Om du trykker:  HER finner du en digg sunn frokost som i tillegg gir mindre tørre øyne og bremser aldersrelatert syn

Billig deilig frokost for bedre syn? Jeg tester yoghurt‑skål for tørre øyne

I dag gjorde jeg noe så enkelt som å gå på butikken med øynene i fokus.

Målet mitt fremover er å se om jeg kan hjelpe aldersrelatert syn og tørre øyne litt via maten – ikke bare med dråper og skjermer på lav lysstyrke. Jeg er overbevist om at maten vi spiser er nøkkelen til en god kropp.

 

Så i handlekurven havnet Røros yoghurt, 2 gule kiwi og solsikkekjerner. Meny hadde tilbud: 2 gule kiwi for 10 kr, og solsikkekjerner til under 25 kr, så dette er faktisk et ganske budsjettvennlig øye prosjekt.

Planen min er å lage en fast frokost/snack: Røros yoghurt/gresk yoghurt toppet med 2 gule kiwi og 2 ss solsikkekjerner. (gresk yoghurt har mer proteiner og mindre karbohydrater mens Røros sin økologiske har mer gode bakterier for mage, derfor kommer jeg til å bruke litt av hver men begge naturell) Det høres kanskje enkelt ut, men det ligger faktisk en del øye‑logikk bak. Kiwi er en skikkelig C‑vitaminbombe, og C‑vitamin er viktig for blodårene og linsen i øyet, og kobles til lavere risiko for blant annet grå stær i befolkningsstudier. Den inneholder også litt lutein og zeaxanthin, disse «gule» pigmentene som samler seg i makula (sentralsynet) og fungerer som naturlige solbriller inne i øyet.

Solsikkekjerner bidrar på sin side med vitamin E – en kraftig antioksidant som beskytter cellene i øyet mot oksidativt stress, og som nevnes som viktig for å redusere risikoen for aldersrelaterte øyeskader som makuladegenerasjon. De inneholder også sunne fettstoffer og litt sink, som støtter både selve netthinnen og tårefilmen som holder øyet fuktig og komfortabelt. Jeg malte mine i en kaffekvern siden jeg fordøyer noen frøtyper dårlig.

Gresk yoghurt fyller på med protein, vitamin A og sink – viktige byggesteiner for slimhinner, hornhinne og generell øyehelse – og probiotika som kan dempe betennelse i kroppen, noe som igjen kan påvirke tørre øyne.

Alt dette pakket inn i en liten bolle jeg kan spise på kjøkkenet hver dag føles både overkommelig og litt fint. Det er ikke magi, og jeg forventer ikke å våkne i morgen med ørnens blikk, men det føles godt å gjøre noe konkret og hyggelig for synet – i stedet for bare å irritere meg over at øynene er tørre og slitne. Så nå starter jeg et lite eksperiment: én skål med gresk yoghurt, 2 gule kiwi og 2 ss solsikkekjerner om dagen, og så får vi se om øynene mine takker meg etter noen uker.

Jeg toppet med litt valnøtter og det smakte veldig godt, min nye lille frokost <3

Små bursdagsbønner, stor gryte og hverdagslykke!

I dag har vi feiret bursdag i vinduskarmen. Tre små meterbønnespirer har nemlig blitt ett døgn gamle – og jeg må innrømme at jeg er litt ekstra stolt «plante-mamma». Meterbønner er klatrebønner som kan bli imponerende høye, og som trenger varme, lys og støtte for å trives. De er egentlig varmeelskende sommerplanter, så mange ville sagt at det er litt tidlig å så – men så lenge de får godt lys inne, er det en koselig forsmak på sesongen og en fin liten test. Det var litt forvirrende også siden det sto plan i feb/mars, jeg skjønte det egentlig ikke for disse skal jo vokse fort og det er lenge til de kan plantes ut. Tiden får vise 🙂

Det er rart hvor mye glede noen få centimeter med grønt kan gi. Hver gang jeg går forbi, må jeg stoppe og se litt: telle spirer, lure på hvem som blir størst, og kjenne den lille kriblingen av at «nå er sesongen i gang». Selv om det har vært kaldt og tåkete ute i dag, har det vært lunt og fullt av vårstemning i miniformat inne.

I morgen tenker jeg å fortsette kose- og «heksekjøkken»-stemningen, men da på komfyren. Planen er å lage en diger gryte med bolognese med 2 kilo karbonadedeig, som jeg skal fryse ned i porsjoner. Det fine er at jeg fikk tipset om akkurat denne store bolognese-gryta av sønnen min, og det er jeg så takknemlig for – Gryta jeg planlegger til i morgen blir en skikkelig «hverdagshelt»: 2 kilo karbonadedeig, hakka tomater, kraft, løk, salt, pepper, gulrøtter, selleri og kanskje litt hvitløk. Det er mye protein, lite fett og godt med grønnsaker i én og samme gryte, så den føles både mettende og ganske sunn – perfekt å fryse ned i porsjoner til travle dager. Perfekt å ha klar på travle dager når jeg heller vil pusle med spirer, jord og frø enn å stå lenge ved grytene. Til gryta har jeg enten fullkornspasta eller fullkornsris. Jeg gleder meg alt!

 

Så ja – det har vært en god dag, på tross av kulde og tåke. Små grønne bursdagsbarn i vinduet, en diger gryte på planen i morgen, og følelsen av at våren sakte, men sikkert, er på vei. Men nå er det filmkveld med gutta etter fredagsstyrketreninga. Vi trener 3 ganger i uka og det er passe synes jeg 🙂

Våren Er Her – Snøen Smelter og Jeg Er Så Glad <3

3. mars: I dag startet dagen med nykvernet kaffe, en liten melkeskvett og den himmelske duften som fylte hele kjøkkenet. Det var som om hele våren stod i koppen og dampet, og jeg kjente med én gang at dette kom til å bli en helt fantastisk dag.

 

Etter kaffekoppen tok jeg fram frøposene mine. Hele bordet ble dekket av små pakker med drømmer: tomat, kål, blomster, urter – alle sammen klare til å bli årets hageeventyr. Jeg ryddet i frøeskene, sorterte, la i bunker, kastet det som var gammelt og skrev små lapper med planer. Det føltes nesten som å rydde i egne tanker – vekk med det som er utdatert, inn med nye muligheter.

 

 

Mellom slagene vasket jeg litt, tørket støv, luftet dyner og åpnet vinduer så den friske vårluften kunne slippe inn. Lyset lå som et mykt slør over gulvet, og alt så plutselig litt renere, litt penere, litt mer lovende ut. Den første våroppryddingen, både litt inne og i hagehodet, gir en helt egen ro.

 

Senere gikk gitaristen og jeg en tur mens fuglene kvitret som om de hadde øvd hele vinteren bare for denne dagen. Jeg smakte på et kolibrimarsipanegg, og den søte, myke munnfullen blandet seg med lukten av våt asfalt og smeltende snø – en liten påskefest i mars. Ekornet som pleier å dukke opp, kom nesten helt bort til meg, nysgjerrig og modig, som en liten pelsball av vårmot.

 

 

Nå går jeg og venter på stokkendene som hver vår dukker opp som et levende bevis på at vi er på rett vei mot sommeren. Samtidig bobler jeg over av glede fordi jeg har et fantastisk band, og vi holder på med så mye spennende at det nesten sprenger rammen av hva en dag kan romme. Det føles som om hele livet er så fint!

 

Denne dagen har vært som en lang, lysende vårsang: kaffe, sang og kolibriegg, fuglesang og nesten-tamt ekorn, frøposer og vårrydding, drømmer og planer. En sånn dag som får det til å krible i kroppen og hviske stille: Nå begynner alt på nytt, og du er med helt fra første tone.

  • Har du en favoritt blant påskegodteriet (kolibriegg, marsipan, noe annet) – og hva MÅ du ha hvert år? (er det lov å smake før påske? Si:jaaaa)

 

🌱 Det starter med et frø: sunnere mat, mer ro og litt selvberging

28. februar, la jeg årets første virkelig varme frø i jorda: chili, jalapeños og paprika 🌶️
Små, nesten ubetydelige frø – men for meg markerer de starten på en ny sesong. En sesong med mer egenprodusert mat, mindre stress og en dypere tilknytning til det jeg faktisk spiser.

For hver spire som bryter gjennom jorda, minner kjøkkenhagen meg på noe viktig: sunnhet handler ikke bare om hva som ligger på tallerkenen, men om hvordan maten blir til. Når jeg dyrker selv, får jeg ikke bare grønnsaker – jeg får ro i kroppen, mestring i hverdagen og følelsen av å være litt mer selvstendig i en urolig verden.

Små spirer, stor lykke

De første jordbærspirene har allerede kommet opp, og jeg må innrømme at hjertet hopper litt hver gang jeg ser dem i vinduskarmen.🍓 De lover sommer, sol og varme kvelder med egen dessert rett fra hagen – søte bær fulle av smak, helt uten sprøytemidler og unødvendig plastemballasje.


Løk og purre vokser også kjempebra nå, og bare tanken på å kunne hente egne, solmodne grønnsaker senere i år gjør meg både takknemlig og motivert til å fortsette å dyrke mer av min egen mat.

Gleden ved å dyrke egen mat

Det er noe helt spesielt med å stå bøyd over en boks med jord, strø noen frø, dekke lett til – og så vente. I en verden der alt skal gå fort, kjennes det befriende å gjøre noe på naturens premisser. Å dyrke grønnsaker hjemme gir meg både mestringsfølelse, stillhet i hodet og ekte hverdagsglede.


Når jeg kan gå ut og hente min egen chili, paprika, løk, purre, jordbær og alle de andre grønnsakene, føles middagen med én gang mer næringsrik, mer ekte og mer bærekraftig – kortreist mat, rett utenfor døra.

Litt selvberging – stor forskjell

Jeg kommer nok aldri til å bli 100% selvforsynt, men litt selvberging gjør faktisk en stor forskjell – både økonomisk, miljømessig og for helsa.


Når jeg dyrker mine egne grønnsaker, urter og bær, vet jeg akkurat hva som er i maten: ingen sprøytemidler, ingen unødvendige tilsetninger, bare levende jord, kompost og kjærlighet. Samtidig kutter jeg ned på transport, emballasje og matsvinn, og fyller tallerkenen med mer fiber, vitaminer, mineraler og fargerike, næringstette råvarer.

Sunnhet som starter i jorda

For meg handler sunn mat ikke bare om kaloriinnhold og proteiner, men om kvaliteten på det vi spiser – og jorda det vokser i. En frodig kjøkkenhage gir ikke bare grønnsaker, den gir ro i kroppen, lavere stress og en helt egen form for terapi med jord på hendene og fuglesang i bakgrunnen.
Chili, jalapeños, paprika, løk, purre og jordbær er bare begynnelsen; etter hvert kommer squash, tomater, salat, urter, kanskje melon og massevis av blomster som tagetes og ringblomst som lokker inn nyttedyr og gjør hele hagen mer levende.

Året der jeg dyrker mer

Denne sesongen vil jeg dyrke mer mat enn noen gang før – ikke fordi jeg «må», men fordi det føles riktig. Jeg vil være litt mer forberedt, litt mer selvstendig og samtidig fylle fryser, glass og kjeller med sunne råvarer jeg har fulgt helt fra frø til tallerken.
Det starter med en håndfull frø i februar – chili, jalapenos og paprika – og fortsetter med hver lille spire som minner meg på at selv små handlinger, gjentatt over tid, kan gi en enorm høst: i hagen, på kjøkkenet og i livet.

Hva gir deg mest ro i hverdagen – akkurat nå? 🌱