Kjære dagbok,

I dag har jeg gjort noe som gir hjertet mitt varme – jeg har plantet et surkirsebærtre midt i hagen 💕. Det står der nå, med røttene godt pakket inn i lun jord og bladene som vinker stille i sommerbrisen. Det føles som å plante både håp og historie – som om treet allerede bærer minner det ennå ikke har rukket å samle.

Ved inngangsportalen til kjøkkenhagen, der hvor to stolte søyler løfter en planke mellom seg, har jeg skrudd fast små fuglehus på toppen. De står der som små, solide vakttårn i tre – værbitte, tomme og fulle av muligheter. Ingen fugler har flyttet inn ennå, men kanskje en dag. Kanskje når ‘Issai’ kiwibærbusken, som jeg plantet rett under portalen i dag, får klatre og sno seg rundt portalen som en grønn velkomst. Den skal bære søte små bær og gi inngangen et snev av eventyr.

Midt i alt dette grønne og blomstrende, høstet jeg også hvitløk i dag. De lå der som små skatter i jorden – faste, duftende og fulle av kraft. Det er noe helt eget med å trekke opp en hvitløk man selv har dyrket, vaske av jorden og kjenne seg både rik og takknemlig.

Og du – altså… jeg vasket kodebrikken min på 60 grader. Ikke helt frivillig. Den gjemte seg i lomma og tok et langt, varmt bad i vaskemaskinen. Jeg trodde den var ødelagt for alltid, men etter en runde med forsiktig tørk… så virker den igjen! Kanskje også teknologi trenger en ny start iblant. Eller en liten rens. 😄

Stokkandhannen, som har vært borte en stund, har ennå ikke vist seg. Jeg vet han gjemmer seg – nå som han mister fjærene sine, ligger han nok lavt og stille i sivet. Hunnen kommer trofast hver dag, og hun er blitt så tam at det føles som hun hører til her. Jeg setter ut mat, og hun tasser rolig frem, nesten som om vi har en avtale. Ungene har vi fortsatt ikke sett, men det er plass til håp. Det er det alltid.

Inne har jeg tørket hyllebærblomster i dehydratoren, og hele huset har duftet som sommer i en eventyrskog. Jeg legger dem i glass og sparer dem til te – en mild trøst for tette bihuler, sår hals og dager med behov for blomster på innsiden. Eller bare som en kopp med minner.

Og om kvelden, når luften blir sval og sola bare så vidt kysser tretoppene, tenner vi grillen. Vi har virkelig kost oss med sene grillkvelder, med hamburgere lagd fra bunnen av, saftige og gode, og servert med hjemmelagde proteinrundstykker. Nam! Det er noe helt spesielt med å spise ute i hagen, under åpen himmel, omgitt av det man selv har plantet og stelt med. Maten smaker ekstra godt når man har jord på hendene og blomster i blikket.

Den der jo litt merkelig ut men fader for en smak, beste sålangt <3 <3 <3

Ute er det en nydelig duft av blomstring og jord, og hele hagen virker som den smiler. Skyene på himmelen – og skyene i hodet mitt – glir sakte bort. Det har vært en litt tung periode. Men i dag… i dag kjennes det som om det letner. Som om noe i meg blomstrer sammen med hagen.

Denne ettermiddagen kjenner jeg det bobler litt ekstra – det er nemlig øving med fantastiske In August! Verdens fineste band, og vi har flere nye, knalltøffe låter på vei. Jeg kjenner meg både spent, stolt og utrolig takknemlig for å få være en del av dette musikalske eventyret. 🎶🔥💫

Alt jeg har gjort i dag handler egentlig om tro. På at fuglene flytter inn. At kodebrikker tåler en vask. At stokkandhannen snart glir frem igjen. At hvitløk, hylleblomst og kiwibærbusker kan være små steg mot noe stort og godt.

Med jord under neglene, duft av hvitløk og grillmat i håret, og et stille håp i hjertet, takker jeg denne dagen.

Vi ses snart igjen, kjære dagbok 🌸